Jeg er ikke overrasket over at store doseringspraksiser i årevis som har som mål å endre standard operativsystemer og motivasjoner/oppfatninger, gjør det de sier. Men det er overraskende hvor lite hjernen beholder det gamle operativsystemet. De fleste bøker, sanger osv. høres nå ut som de handler om en fremmed art

på noen måter kjenner jeg meg mer igjen i som hunder. de må tisse, de går på do, de vil ut og løpe, de blir for varme eller for kalde, jeg får slike ting også

som om jeg ikke føler at jeg er i en verden i det hele tatt, det finnes et selvtransformerende rom, og når beina beveger seg, transformerer det rommet på en pålitelig måte, pikslene faller bort og de som oppstår ved siden av kroppen har beveget seg litt fremover, alt transformeres sammen

Det føles virkelig fint og vakkert, en del av en kontinuitet av bevissthet som oppstår og går over milliarder av år, deler rommet med alle vesener på en eller annen måte, som en bølge som flyter fremover i et stort hav, skinnene av hver sansning så rike og vakre

Det er ingen følelse av å "prøve å bevege beina", de bare beveger seg, men ikke som en separat ting, hele rommet beveger seg alltid, ingenting spesielt med beina i det tatt, ingen følt grense rundt dem, de er som vinden eller hva det nå er

Det er ingen følelse av å være kroppens alder, det er dette øyeblikket (30 ms) og det er alderen siden denne bølgen startet (milliarder av år?), mellomgrunnen virker ikke grunnleggende i det hele tatt

Det er ingen følelse av å være kroppens alder, det er dette øyeblikket (rundt 30 ms?) og det er alderen siden denne bølgen startet (milliarder av år?) mellomgrunnen virker ikke grunnleggende i det hele tatt

Så hører jeg på en Taylor Swift-låt eller noe sånt, og jeg liker rytmen og melodien, men teksten gir ingen mening

Jeg mener ikke å snakke om meditasjon generelt eller noe sånt, bare min erfaring. Anbefales!