I disse dager Jeg sier ikke så mye, bare klem deg, stemmeløs. Hvert ord jeg noen gang har sagt er der ute et sted i eteren, hjelpeløs. Munnen min føles rar når jeg snakker, tankeløs. Jeg tror det det jeg mener er at jeg helst ikke vil forklare Lenger. Verden er så rotete. Alt som gir mening slynger seg rundt overkroppen, vinranker- som serpentin, klatre opp for utsikten. Du stolt, stoisk, etter å ha forvitret det hele, strekker seg høyere med hver storm, bredere og mer velsignet. Sammenvevd, vårt lille økosystem trives med dyp intuisjon, trådløs. Du trenger ikke å artikulere noe. Du trenger ikke å oversette noe her i denne private villmarken. Bare hold himmelen opp for meg. Bare hold meg. Bare fordi vi kaller det kjærlighet betyr ikke det er ikke overlevelsesinstinkt. Eviggrønn. Endeløs.